På besøk hos WZC Maria Rustoord i Ingelmunster

Det er tirsdag ettermiddag, og jeg kjører inn på parkeringsplassen til Maria Rustoord omsorgssenter i Ingelmunster. Maxime, vår prosjektleder på dette anlegget, står allerede og venter på meg ved inngangen. Han har med kaffe. Det er i alle fall en god start på ettermiddagen.

«Kom,» sier han, «vi begynner i fyrrom 4 i kjelleren.»

Nå må jeg være ærlig: Hvis noen inviterer deg til å se på fyrrom en tirsdag ettermiddag, høres det ikke umiddelbart ut som ukens høydepunkt. Men hos Fixsus vet jeg etter hvert bedre. Bak hvert prosjekt ligger det en historie. Og historien om Maria Rustoord er i en klasse for seg.

Fem bygninger, null oversikt

Mens vi går gjennom korridorene, får jeg forklart konteksten. Maria Rustoord er ikke en bygning som ble tegnet ferdig på ett arkitektbord. Det er et omsorgsanlegg som har vokst gjennom årene, bygning for bygning, fløy for fløy. Fem separate bygninger har steg for steg blitt slått sammen til én campus. I dag tilbyr denne campusen et hjemlig og varmt miljø for 180 pleietrengende eldre, fordelt på syv boenheter.

Men hver utvidelse førte også med seg nye tekniske løsninger. Fire fyrrom, to understasjoner, åtte kjeler og tre kraftvarmeverk, spredt over hele området. Avstandene mellom bygningene var for store til å styre alt fra ett sentralt punkt, så det oppsto lokale løsninger. «Lappetepper», blir det kalt. Reguleringer som ikke kommuniserte med hverandre. Systemer som aldri var samkjørte.

I praksis, hører jeg mens vi går inn i et teknisk rom, betydde dette følgende: Alt var på, eller alt var av. Det fantes ingenting imellom.

Seks mann i seks fyrrom

Det som slår meg med en gang vi går runden vår: Overalt i bygningen er Fixsus-kolleger i arbeid. Rundt seks stykker, spredt over de ulike fyrrommene og tekniske rommene. Noen av lokalene er så trange at man ikke engang kan stå oppreist. På ett sted var det bokstavelig talt umulig å plassere en gardintrapp.

I et av disse kjellerrommene står en arbeidsradio på. Sjangeren som spilles er – hvordan skal jeg si dette diplomatisk – ikke helt det beboerne en etasje over ville hatt på ønskelisten sin. Men vel, beboernes favorittmusikk ville sannsynligvis ikke ført til en produktivitetstopp hos teknikerne våre heller.

I et annet fyrrom vinker en kollega til meg. «Tom! Kom og se!» Han hadde bygget om et helt sikringsskap den dagen og ville vise meg resultatet. Alt var ryddig. Alt var merket. Han sto der som en kunstner som nettopp hadde fullført sitt lerret.

Historien om ventilasjonsaggregatet

Noe annet bemerkelsesverdig: Under den første fasen av prosjektet kom teamet over et ventilasjonsaggregat som i årevis hadde vært merket som «defekt». Det skulle fjernes.

Men da det ble integrert i Fixsus-plattformen, viste det seg at selve installasjonen var i perfekt stand. Problemet lå i kommunikasjonen med det gamle toppsystemet. Ikke i maskinen.

Uten utskifting. Uten ekstra investering. Ventilasjonsaggregatet kjørte som normalt igjen.

«Dette er nøyaktig hva ettermontering handler om for oss», sier en tekniker. «Ikke bare bytt ut det som står der, men forstå først hva som finnes. Vi har altså egentlig reddet det aggregatet fra skraphaugen.»

Patrick

Etter omvisningen blir jeg presentert for Patrick, en av de tre faste teknikerne ved Maria Rustoord. Nøktern, erfaren og ikke en person som lar seg imponere så lett.

Jeg spør ham hva som har endret seg for ham siden Fixsus kom i hus. Han tenker seg om litt. Og så sier han noe jeg kommer til å huske lenge: «Vel, det er endelig noen folk som vet hva de snakker om!»

Ingen lang forklaring. Bare den ene setningen, rett fra leveren, med lettelsen til en som i årevis har kjempet med verktøy som ikke holdt mål.

Patrick forteller meg hvordan det var før. Hvis det ikke var varmtvann, begynte letingen. Fyrrom for fyrrom, manuelt, på følelsen. Han kaller det selv for gjetting. Ikke fordi han og kollegene ikke kunne faget sitt, men fordi verktøyene rett og slett ikke var der.

I dag jobber de med én sentral plattform der de kan følge opp alt. Se feilmeldinger. Forstå installasjoner. Justere selv der det trengs. Forskjellen, forteller han, var merkbar med en gang.

Man merker det på noen når frustrasjon har veket plassen for arbeidsglede.

Direktøren

Til min hyggelige overraskelse har også administrerende direktør Geert Dujardin tatt seg tid til meg. En mann som snakker rett fra leveren, uten omveier.

Han forteller meg om årene før. De ulike firmaene som hadde vært innom via anbud. Hver gang en ny part, hver gang en ny tilnærming. Ingen rød tråd. Ingen så virkelig på helheten. Oppvarming og kjøling sto i enkelte rom til og med på samtidig, fordi ingen hadde samkjørt dem. Da kostnadene ble for høye, ble det besluttet å fjerne alle de gamle styringene.

Hvordan han kom i kontakt med Fixsus? «Via en kamerat av meg. Han var driftsdirektør ved et stort omsorgssenter og hadde samarbeidet med Fixsus tidligere. Det ga meg tillit.»

Ingen annonse. Ingen salgssamtale. Bare en kollega som ringer og sier: Dette fungerer.

Og så sier direktøren noe som fester seg hos meg, fordi det ikke har noe med teknikk å gjøre. «Vi synes også servicen er veldig viktig. Vi kan alltid ringe til Fixsus. Vi har noen i bakhånd som vi kan be om forklaringer fra.»

Alltid tilgjengelig. Alltid oppfølging. Ingen endeløse eskaleringer, billetter eller køer. Bare noen som kjenner konteksten, tenker med deg og tar telefonen når det trengs. Det høres ut som en selvfølge, men alle som har jobbet med en stor leverandør, vet at det sjelden er det.

På spørsmål om han ville anbefalt Fixsus til direktørkolleger: «Absolutt. Uten tvil.»

Kaffe i besøkskafeen

Etter omvisningen og samtalene samles vi i besøkskafeen sammen med beboerne. Seks Fixsus-teknikere, Maxime og jeg. Og, å ja, en fotograf. For ham hadde vi invitert for å ta bilder til vår nye nettside.

Det skapte litt uro i teamet på forhånd. Noen kolleger var tross alt litt nervøse. En hadde til og med trimmet skjegget spesielt for anledningen. Hans nye utseende ga kollegene en god porsjon spøker resten av dagen. Men når jeg ser på denne settingen, ser jeg noe som er vanskelig å sette ord på. Jeg ser et team som har det gøy. Kolleger som er stolte av det de gjør. Som hjelper, erter og oppmuntrer hverandre, ofte i samme setning. Slikt vokser frem av seg selv når de rette menneskene jobber sammen på de rette prosjektene.

Det jeg husker best

Patrick, som endelig jobber med et system som hjelper ham i stedet for å motarbeide ham. Teamet som med synlig glede viser hvordan plattformen samler alt. Og direktør Dujardin, som med et bredt smil forteller meg: «Vi er veldig glade for at vi tok denne beslutningen. Dette er starten på en hel rekke investeringer for fremtiden.»

Tilbake til bilen

Jeg tar farvel, håndhilser på Patrick og takker direktøren. Kollegaen med det trimmede skjegget vinker meg av gårde fra parkeringsplassen. Han ser bedre ut. Det må jeg gi ham.

Mens jeg går mot bilen min, tenker jeg på at jeg kom hit i ettermiddag med en viss motvilje for å se på fyrrom i et omsorgssenter. Og at jeg drar herfra med en flekk på skjorta, et fullt minnekort og følelsen av at dette virkelig var en fin dag.

Jeg setter meg i bilen. Varmen slår seg på. Den fungerer.

Jeg smiler. Og jeg antar at kollegaen med skjegget gjør det samme akkurat nå.