En samtale med Koen Verschuere, grunnlegger og administrerende direktør i Fixsus

Den som avtaler et intervju med Koen, bør ta på seg gode sko.

Samtalen starter oppe, i møterommet til Fixsus i Evergem. På bordet står kaffe og te, og det ligger en PLC-modul der. En rest fra forrige møte, ser det ut til. Koen skyver den til side uten å si et ord. Jeg har ennå ikke stilt mitt første spørsmål før han reiser seg igjen.

«Kom, jeg skal vise deg hva vi gjør først.» Han er allerede på vei, ned trappen, tre trinn om gangen.

Utviklet internt

Nederst i trappen kommer vi inn i laboratoriet. På arbeidsbenkene ligger prototyper og moduler til pleiehjem, offentlige bygg, banker og kontorer, og langs veggen står testoppsett. Koen presenterer meg for alle og plukker opp en modul underveis for å forklare noe. Man merker at det er her han trives best.

Alt som ligger her, tilhører Fixsus selv: i tillegg til programvaren utvikler teamet også berøringspaneler, romkontrollere og sensorer. Den som drifter et bygg, har dermed ett kontaktpunkt, fra panelet på veggen til programvaren bak.

Like plutselig som han dro: «Ok, tilbake opp.» Igjen tre trinn om gangen.

Murstein og betong

Vel tilbake ved bordet går Koen rett til angrep på et av de mest populære begrepene i sin bransje.

«Alle snakker om smarte bygg,» sier han. «Men en bygning kan ikke være smart. Det er murstein og betong. Teknikken må være smart, og i tillegg må den samhandle.» I verdenen av byggautomasjon var dette lenge ingen selvfølge.

Hvordan så det ut da du startet?

«Da jeg begynte i denne bransjen, hadde hvert system sin egen kontroller,» sier han. «VVS hadde sin styring, belysningen en annen, solskjermingen enda en. De fungerte side om side, ikke sammen.»

Det en fabrikk kan håndtere, kan også et bygg klare

Løsningen fant han ikke i byggebransjen, men i industrien. «I prosessindustrien så jeg mye tyngre og mer kompliserte prosesser kjøre på en PLC-styring. Noen ganger styrer én PLC en hel produksjonslinje der. Da syntes jeg det var mye mer logisk å bruke det i bygninger også.»

I 2008 fikk han ideen, i 2009 grunnla han Fixsus. Markedet var da kontrollert av noen få store merker, hver med sitt eget lukkede system. Koen valgte den industrielle PLC-en fra Beckhoff: én sentral kontroller som alle tekniske anlegg kobles til.

Hva endrer det konkret i en bygning?

«Det gjør at systemene faktisk snakker med hverandre,» sier han. «Ventilasjonen vet om det er noen i rommet, solskjermingen tar hensyn til kjølingen, og man unngår topper i forbruket.»

Var ikke det en risiko, å gå mot de store merkene?

«Selvfølgelig var det en risiko,» sier han. «Men hvis vi bare hadde gjort det alle andre allerede gjorde, kunne vi ha stengt etter ett år. Blant alle de store navnene var det å være annerledes vår eneste sjanse.»

Ingen låser på døren

I tillegg til den industrielle PLC-en holder han fast ved noe annet: åpenhet. TIBA3, toppsystemet som alle Fixsus-installasjoner kjører på, er bygget på dette. De som jobber med det, er ikke låst til én leverandør.

«Vi jobber med åpne standarder som BACnet, Modbus og DALI-2. Varmepumper, ladestasjoner, batterier, ny VVS: vi kan styre nesten hvilken som helst teknologi i TIBA3.»

Aldri et system som slår seg vrang?

Han smiler. «Innimellom kommer man over et system som er så lukket at ingen slipper til, heller ikke vi. Men det er virkelig unntakene. Det er ikke skryt, det er bare slik et åpent system fungerer.»

Renovere uten riving

På grunn av denne åpenheten kommer det også mange forespørsler om ettermontering: eksisterende bygg der de tekniske anleggene har blitt et lappeteppe gjennom årene, hver med sitt eget språk.

Hvordan ser et slikt bygg ut når dere kommer inn?

«I mange bygg finnes det tre eller fire generasjoner med teknologi,» sier Koen. «Hver installatør har lagt til noe i sin tid, med egen styring og egen protokoll.»

Må ikke alt dette byttes ut da?

«Som regel ikke. Ofte kan vi beholde eksisterende kabling. Ingenting trenger å hugges opp, og bygget forblir i drift mens vi holder på.» I et pleiehjem betyr det at beboerne rett og slett kan bli værende på rommene sine.

Den svarte boksen

Det Koen irriterer seg mest over i sin bransje, er en bygning som ingen forstår etter ferdigstillelse. «En eier har bygningen sin i tjue, tretti år,» sier han. «De må vite hva som er inni den. Ellers blir det en svart boks, og den første teknikeren som skal justere noe, blir stående som et spørsmålstegn.»

Derfor sitter Fixsus i mange prosjekter direkte ved bordet med eieren, ikke bare med installatøren. Av samme grunn holdes arkitekturen bevisst enkel.

Om tjuefem år

Hvor kommer alle disse valgene fra?

Koen tenker seg om. «En bygning står gjerne i femti år. Likevel blir automasjon ofte designet som om den skal byttes ut etter åtte år. Det stemmer ikke. Jeg stiller meg alltid det samme spørsmålet: kan noen fortsatt forstå og justere dette om tjuefem år?»

Hva betyr det i praksis?

«En tekniker må kunne vedlikeholde systemet vårt med et voltmeter og en skrutrekker,» sier han.

Dette spørsmålet om tjuefem år ligger bak hele oppbyggingen av TIBA3. Det forklarer også hvorfor enkelhet alltid kommer først, og hvorfor vedlikehold veier like tungt som installasjonen.

Mennesker først

Før vi avslutter, vil Koen si noe mer, noe han kanskje synes er aller viktigst. «Fixsus står eller faller med menneskene,» sier han. «Vi jobber hardt, men vi ler også mye. Det er ikke tilfeldig, det er noe vi velger. Det har ingen hensikt å bygge et selskap hvis folk ikke trives med å jobbe der.»

At alle har det bra, passer han på selv, også nå som teamet teller over tretti personer. På tonen hans hører man at dette ikke er forhandlingsbart. Kundene merker det også: mange nye oppdrag kommer via anbefalinger fra folk som er fornøyde og forteller det videre.

Hva setter kundene mest pris på?

«Når en kunde trenger deg, så er du der. Det er alt.»

Når laboratoriet blir stille

Hva liker du best å drive med i dag?

«Teamet får selskapet til å gå rundt, og jeg er glad for hvordan de gjør det,» sier han. «Jeg liker fortsatt veldig godt å forklare nye kunder hvordan vi ser på bygninger. Men i all hemmelighet sitter jeg ved tegnebordet om kveldene og nettene. Der jobber jeg med nye prototyper for maskinvare, eller leter etter en løsning på et teknisk problem som ikke slipper taket.»

At han derfor av og til får litt for lite søvn, innrømmer han med et flir. Kaffe drikker han ikke, han sverger til te. At den som regel blir kald før han kommer så langt som til å drikke den, tar han med på kjøpet.

Kartet

Til slutt går Koen bort til kartet over Belgia på veggen. Det er fullt av knappenåler: pleiehjem, kontorer, offentlige bygg, banker. Etter hvert er det over 500 av dem.

«Hver nål er en bygning der systemet vårt kjører,» sier han. Så blir han stille et øyeblikk, og for Koen er det lenge.

Han ser på nålene litt til og går så mot trappen med PLC-modulen under armen. Halvveis snur han seg. «Hadde du egentlig flere spørsmål?» På bordet står tekoppen hans, kald og urørt.